Stiprosjektet

Dyregraver er en samlebetegnelse for faste fangstfeller. Under denne kategorien finnes for eksempel: revebås, ulvestue, bjønnagildre og bjørnebås.

 

Dyregraver er store hull i terrenget i fjell og skogsområder som ble brukt for fangst av rein, hjort og store rovdyr i gammel tid. Enkelte av fangstgropene kan dateres til steinalderen og den eldste kjente datering i Norge er fra ca 3700 f.Kr. De fleste er imidlertid langt yngre og er anlagt i perioden mellom år 0 og 1350, men kun et fåtall slike groper har blitt datert.

I forbindelse med dyregraver kan det være anlagt steinsatte groper for oppbevaring av byttet, også kalt kjøttkjeller/kjøttgjemme/matgjemme

Fangstgraver sees fremdeles enten som groper i jorden i skogsterreng eller som rektangelformede hull med steinvegger i snaufjellet.

Graven var dekket med tynne trespiler og et kamuflasjelag med lyng og mose oppå.

I pass, på terrasseflater eller mellom vann og store steinurer har flere graver vært bundet sammen med ledegjerder slik at de helt stengte passasjen og flere dyr kunne bli fanget på en gang.

Enkelte steder kan man finne flere hundre slike graver i et enkelt sammenhengende system. Ved Gollevarre i Finnmark ligger det 530 graver i en enkelt rekke på en strekning av ca. 5km.

 Dyregravene ble ansett som svært verdifulle, og i flere norske bygdesagn forteller at ved arveskifte mellom barna på en gård valgte eldste sønnen dyregravene i skog og fjell fremfor selve gården

Alle former for dyregraver ble forbudt i løpet av årene 1863-99

 Kilder:

- Wikipedia

- Store Norske Leksikon

- Historieboka.no