Stiprosjektet

Vikingene var mennesker fra området som i dag kalles Skandinavia. I den sene jernalderen deltok vikingene i landnåm, plyndring, militære ekspedisjoner og handelsvirksomhet.
- Både arkeologien og historieviteskapen regner vikingtiden fra ca. 800 – ca. 1050.
- Den eldste bevarte sikre skriftlige referanse til vikingaktivitet er plyndringen av klostret Lindisfarne på kysten av det nordøstlige England den 8. Juni 793.

Utstyr

- Skipene kunne seile hurtig og langt, på et døgn kunne de godt seile over 150 nautiske mil (om lag 280km) med en hær på 200 skip og 500 mann.
Vikingene var ikke avhengig av havner. Skipene kunne også transporteres over land, da en snekke ikke veide mer enn at en normal hestevogn kunne bære den.
- Vikingenes utrustning kunne bestå av øks, skjold og spyd. Videre kunne de ha på seg klær av vadmel, ull og pels. Basert på arkeologisk kunnskap kan vi med sikkerhet si at kun velstående vikinger hadde hjelm og brynje.
Den eneste vikinghjelmen som er funnet er i fra en grav på Gjermundbu.

Boplasser

De store utgravingene av gravhauger i Norge på 1800- og 1900-tallet ga arkeologene viktig informasjon. De første undersøkelser av boplasser var fokusert på hustufter som var synlige på markoverflaten. Disse lå som regel i utmark og var uforstyrret av moderne aktiviteter.
Arkeologiske undersøkelser har vist at de mest typiske husene fra vikingtiden er såkalte langhus, der indre rekker med takbærende stolper deler huset inn i 3-5 langsgående rom. Det største kjente langhuset lå på Borg i Lofoten og var ca. 83 meter langt og inntil 9 meter bredt, mens de fleste husene var rundt 20-30 meter lange og 5-7 meter brede.

Slutten

I løpet av andre halvdel av 1000-tallet minket vikingenes aktivitet utenfor hjemlandet og vikingtiden gikk mot slutten.
Blant årsakene til at vikingtiden tok slutt nevnes blant annet at det danske Nordsjøveldet gikk i oppløsning, at volden i Norge ble vendt fra ytre ekspansjon til indre borgerkrig etter 1130, videre at de europeiske landene fikk sterke statsmakter, noe som gjorde dem til et vanskeligere bytte for ytre angrep. Vikingtidens slutt sammenfaller med det første Korstoget i 1095.

Gravhaug

Skikken å dekke den dødes grav med et synlig monument i form av en haug opptrer først i de eldste jordbrukskulturer i Asia og Europa, men er for øvrig kjent fra de fleste områder av verden. Haugen ble vanligvis også betraktet som den dødes bolig eller oppholdssted. Det opprinnelige gravanlegget (primærgraven) kan være av høyst forskjellig art og romme så vel brent som ubrent begravelse; senere kan graver fra yngre perioder være anlagt i haugen (sekundærgraver). Uavhengig av selve gravanlegget finner man mange variasjoner i haugens konstruksjon og størrelse. Runde, kuppelformede gravhauger er overalt det vanligste, men de kan også være avlange, tre- eller firkantede, ringformet med nedsenket midtparti, enkelte kan ha vært pyramide- eller kjegleformet. Ofte er haugen omgitt av steinrekker.

I motsetning til de vanlige gravhauger som er bygd av jord, grus, sand og stein, er gravrøysene utelukkende lagt opp av stein; også denne byggemåten kjennes fra vidt forskjellige områder og tidsrom og beror vel så meget på særlige gravskikker som på den lokale tilgang på byggemateriale.

I deler av Norden var gravhauger utbredt blant en del av den yngre steinalders jordbrukskulturer; den blir helt gjennomført i eldre bronsealder, som over hele Nord-Europa karakteriseres ved anlegg av tallrike store gravhauger. Skikken er fullt levende gjennom hele forhistorien til kristendommens innførelse, og i Norge er jernalderen gravhaugenes klassiske tid, selv om en rekke røyser langs kysten og i innlandet antas å skrive seg fra bronsealderen. Jernalderhaugene i Norge er vanligvis runde og varierer i størrelse fra 4–5 m i diameter til svære monumenter på 50–60 m i tverrmål (se Borrehaugene).